Oxx

De siste ukene har det ikke skjedd mye.. Etter vi fikk vite at kjæreste min var syk, har vi avlyst flytte-planene vi hadde. Så det er jo kjempe kjedelig, men syns det er mye værre det at han faktisk er syk. Vet ikke helt hvordan jeg skal takle det.. 

Annet enn det har jeg hatt kjempe mye og gjøre på skolen i det siste! Og hatt en del annet og fikse ellers så har ikke hattt så mye tid til og blogge.

Men en positiv ting er at jeg har klart og gått ned 3 kilo på 3 måneder. Syns selv det er litt lite på 3 måneder, men det holder for meg. Når jeg vet det gir resultater gir det meg mer motivasjon! :-)

Dette er det værste marerittet jeg har hatt, og det slutter aldri. For marerittet er ekte, og det er ingen ting og gjøre med det. Kjæresten min er syk. Jeg aner ikke hva som skjer, eller hvordan det ender. Jeg er livredd! Og kan ikke gjøre noe med det..

Jeg har ikke klart og slutte og tenke på det, tenk om han ikke blir frisk?? hva gjør jeg, hvordan kommer jeg da til og klare meg. Jeg er så redd. Det er så urettfedig! Jeg har endelig funnet den perfekte kjæresten for meg. Vi Passer perfekt på alle måter, og ingen kan noen gang erstatte han. Vi har det perfekt, jeg er verdens lykkeligste, også skjer dette!! Hvorfor?? Hvorfor skjer dette meg? Hva har jeg gjort som er så fryktelig galt?

Jeg er så utrolig lei meg, redd, og sliten. Vet ikke hva jeg kan gjøre, føler meg helt hjelpesløs..

Har nettop fått verdens værste beskjed. Kjæresten min, som jeg elsker mer enn noe, er syk, og kan dø. Han har visst hatt denne sykdommen i et halvt år. Man kan få medisin for den, men det er ikke mange som blir friske av disse medisinene. Jeg aner ikke hva jegs kal gjøre, er helt knust.

Hva om jeg mister han?? Kommer aldri, noen gang til og komme meg over det. Jeg er så lei meg, har bare lyst til og gråte, men jeg vet jeg ikke kan, for han trenger at jeg er sterk for han. Gjør det bare værre hvis jeg sitter og gråter hele tiden.

Men jeg trenger han, så mye!! Trenger de gode klemmene hans, de beskytende armene, de gode kyssene, de koselige stundene våre, de gode ordene, varme tankene, de støttende og gode komplimentene. jeg trenger han mer enn noe, og har ingen anelse om hva jeg kan gjøre...

Helt fortapt, lei meg, klarer ikke sette ord på det!!

selvtilliten er helt på bunn nå. Ingen ting gir mening. Jeg aner ikke hva jeg skal, eller hva jeg burde. Men jeg vet hva jeg vil og det er og komme ned i vekt. Jeg hater kroppen min. Jeg hater den, mer enn noe akkurat nå. Ikke noe men, eller noe mot. Hater den, og ingen ting kan endre på det, det eneste som skal endres på er den!

Så, vær så snill alle som leser dette, bruk 2 minutter på og legge igjen en komentar. Si deres beste tips på hvordan jeg kan komme ned i vekt, si hva som helst, bare det gjør meg tynn.

Hva er ditt beste tips om hvordan man kan gå ned i vekt? Vet du om en slanke-pille som fungerer? Har du prøvd noen slanke-piller og sett resultater? Har du andre metoder? Har du mat-tips? Har du dietter? eller andre supre slanke-metoder?? Fortell meg alt! Uansett hva det er, jeg gjør alt for og gå ned i vekt!!

Jeg har ikke noe håp akkurat nå, alt av selvtilliten er borte. Så vær så snill, gi meg gode råd, som gir raske resultater!!



Noen som er flinke på design og slikt?

Hadde satt stor pris på om noen kunne hjelpe meg med design, en header eller noe.. får det ikke til :(

Hva liker du ved å være jente?

Jeg er fast leser av bloggen ; http://everythingagirlneedtoknow.blogg.no/ og vil takke for mange gode råd om både vekt og slanking, og det og ikke gi opp. Har fått masse inspirasjon derifra!

Hvis dere leste innlegget ??vekt?? litt lenger ned, fikk dere med dere at jeg ikke er så fornøyd med min kropp, og prøver alt jeg kan for og bli slank og ikke misstrives i min egen kropp.

Jeg har perioder hvor jeg er helt fornøyd, og ingen ting er feil, og da spiser jeg så mye godteri jeg vil, kaker, brus og potetgull. Når denne ??gode perioden?? er over, blir jeg helt dårlig av hvor mye sukker jeg har spist, spiser så lite som mulig så lenge jeg klarer, gjerne 2-3 uker, før jeg skjønner hvor dumt det er, og går over til trening! Og etter en periode igjen, slutter jeg med alt ??sunt?? og spiser godteri igjen, og slik fortsetter det!

Dette er sikkert noe lignende som ??jojo slanking?? som mange forskere sier er så usunt i alle aviser. Men etter jeg leste http://everythingagirlneedtoknow.blogg.no/ har jeg fått et nytt syn på det. Driver nå ikke med noe ??jojo slanking?? eller hva dere vil kalle det! Har prøvd så godt jeg kan å omstille hverdagen min litt etter litt, sette opp små mål som jeg må klare, og etter hvert øke disse målene. Starte med og spise mindre usunt generelt, og trene 2-3 ganger i uka. Har holdt på sånn en stund, og ser resultater. Ser mye bedre resultater enn og sulte meg tynn, noe som bare gir tynn kropp, ikke noe trent ? stramt ? fint, bare tynt og slapt. Helt nytt syn på det og veldig fornøyd! Så vil takke deg Mia, for all inspirasjonen du har gitt meg!

Har verdens beste kjæreste! vi står hverandre så nær, og jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten han. Han har hjelpt meg gjennom så mye, gjennom depresjonen, og hjelpt meg være meg selv, glemme hva andre sier! Er så utrolig takknemlig for alt han har gjort for meg, vet ikke hva mer jeg kan ønske meg.

Vi har nettop bestemt oss for og flytte sammen til sommeren, søke skole og jobb i en annen by, bare oss.

Kan det bli bedre?



Jeg har i løpet av de 2 siste årene hatt veldig lav selvtillit. Grunnen til dette trur jeg hovedsakelig kommer fra etter min forrige kjæreste gjorde det slutt med meg, vi hadde vært sammen så lenge, og jeg ble ordentlig deprimert. Mine daværende bestevenner overså meg totalt når jeg trengte de mest, noe jeg ikke fant meg i og sa ifra om at jeg trengte støtte, dette overså de helt, og vi hadde en stor krangel, deretter mistet vi kontakten helt, etter 10-års vennskap.

Jeg mistet altså alle jeg snakket med, alle venner jeg hadde generelt. Ble sittende aleine hjemme dag inn og dag ut, aleine på skolen, i timene og friminuttene, i tillegg var jeg deprimert. Rart jeg hadde selvtillit på bunn? Nei.



Og bedre ble det ikke med tiden. Min eks kjæreste klarte og få de få vennene jeg hadde igjen mot meg, og mine eks-bestevenner begynte og mobbe meg, og fikk hele klassen med seg, siden de er de ?kule? i klassen. Og slik fortsatte det lenge.

Helt ærlig, trur jeg aldri jeg kommer til å tilgi dem for hvordan de fikk meg til og føle meg, for hva de fikk meg til og gjøre, og hvor utrolig ensom og deprimert jeg var i et år, og at jeg fortsatt sliter med dårlig selvtillit! Er det for strengt?



Har tenkt til å skjerpe meg litt med blogginga! Så lurte på hva dere var mest interessert å lese om? Kjæreste osv, vekt ? slanking osv, hverdag, venner/kjæreste/krangler, eller har dere noen andre forslag?  Hadde vært bra med svar!

Jeg har i flere år slitt en del med selvtilliten, og dette stort sett pga vekta/utseende mitt. Jeg vet jeg ikke er alene, for de fleste jenter har det nok sånn?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, jeg har aldri, vært fornøyd med kroppen min. mange som kjenner meg hadde sikkert sagt det var teit, idiotisk, egoistisk sagt? For jeg er ikke feit, og det vet jeg. Men jeg er ikke tynn! Og det er det jeg vil være. Jeg vil ikke si hvor mye jeg veier, men syns ikke vekten er det viktigste.

"og ikke spise, gjør det pen i klær. Men og trene, gjør deg fin i undertøy." Har jeg lest et sted, husker dessverre ikke hvor. Etter jeg leste det har jeg ubevist tenkt på det flere ganger, og det er jo helt sant! Hvis jeg skal være helt ærlig, siden jeg er anonym på denne bloggen, kan jeg innrømme at jeg flere ganger, har bevisst prøvd og få spiseforstyrrelse. Så missfornøyd har jeg vært/er jeg, med kroppen min. sykt? Ja, og jeg skammer meg like mye hver gang jeg tenker over det!

Jeg har flere ganger gått i perioder, hvor jeg har spist 1-2 måltider hver dag bare, og veldig lite hvert måltid. Prøvd og spise så lite som mulig, for jeg føler meg feit, stygg! Har heldigvis skjønt hva jeg har gjort og tatt meg sammen før det har utviklet seg hver gang. Men hver gang jeg kommer meg ut av disse "periodene" angrer jeg på at jeg klarte det, og kunne ønske jeg hadde fått spiseforstyrrelse, og blitt så tynn jeg hadde villet. Vet det er idiotisk, og egoistisk, og alt annet negativt, men vet ikke hvorfor jeg gjør det.

Fint å være så tynn?

haha, illustrerer spiseforstyrrelse?

Ja, i forrige innlegg skreiv jeg at nå skulle jeg bli flinkere til og blogge, og som dere ser har det gått veldig dårlig! Så derfor skal jeg ikke love noe, bare legge ut innlegg når jeg har tid.

Jeg tenkte å komme med et spørsmål ; Hvor mye skal man ofre for en kjæreste? 

Jeg har selv vært sammen med en fyr i 11 månder ca nå, vi har det kjempe bra, men det har endt med at jeg har mistet kontakten med alle mine daværende nærmeste venner, noe jeg angrer veldig på. men jeg er redd for hvis jeg hadde prioritert dem, ovenfor kjæresten min, hadde ikke forholdet vårt vært så bra som det er i dag! Hva mener dere om dette? Hvor mye burde man ofre? Og hva skal man ikke ofre?

Bilder; weheartit.com







Stikker til Sverige en tur nå!

Tenkte og begynne og blogge litt smått når jeg kommer hjem igjen (i kveld.) Sier "smått" fordi ikke få får store forventninger, skal prøve og gjøre med en vane med og legge ut et innlegg hver dag, trur det er en vane sak som jeg trenger bli vant med, ellers bare glemmer jeg helt og blogge.

Har vært en stund siden sist innlegg men skal prøve og begynne litt igjen nå! :-)

Jeg vil være med han hele tiden. Når han ikke vil være med meg føler jeg meg helt, fortapt, litt overdreven måte og si det på, men dere skjønner! Over-tenker alt for mye, vil han ikke være med meg lenger? Er han lei av meg? Møter han andre jenter? Og mye annet, unødvendig tenking!

Mener ikke å gjøre det, bare blir sånn. Hver gang! Og jeg vet han ikke er lei meg, vet han vil være med meg. Men han trenger tid med kompissene sine også, og det skjønner jeg. Allikevel, tenker jeg alltid sånn, hver gang! Og det blir slitsomt. Over-tenker alt for mye bestandig. Gjør meg selv lei meg, uten å trenge det? Idiotisk. Men det skjer hele tiden.

Vet ikke hvorfor det skjer. Og det er så unødvendig! Men klarer ikke la være. Vil være med han hele tiden, føles som jeg trenger og være med han for og være glad. Jeg er alt for avhengig av han, jeg vet det, og han vet det. Skjønner ikke hvordan han klarer å holde ut.

Noen forslag til hvordan bli mindre avhengig? Og ikke ?skuffa? hver gang han ikke kan være med meg?

Hvor viktig er sex i et forhold? Når et par har mange felles interesser, og ganske like i det meste, men allikevel, er sexen dårlig. Er det da en så stor ting, at forholdet ikke kan fungere? Må det være god sex i et forhold for at det skal fungere ordentlig?

Jeg kjenner en person som har hatt flere kjærester opp gjennom årene som han har likt, men ikke kunnet være sammen med i mer enn 1 ''2 måneder, fordi han syntes sexen var for dårlig.'' De var ikke gode nok i senga? for han. Jeg personlig syns dette er en dårlig grunn til og gjøre det slutt! Sex er ikke alt! Trur mange, eller de fleste jenter er enig med meg i det. Et forhold er bygd på så utrolig mye mer enn bare sex! Så hva så om den er dårlig? Hvis de har mye annet til felles syns jeg det holder!

Men selvfølgelig, god sex i et forhold er jo et stort pluss. Da blir det ingen pinlig stille stunder når noen nevner temaet sex. Jeg trur også hvis sexen er god, blir det mye lettere emnet og snakke om, mye mer åpent. Og da blir det jo enklere og snakke åpent om det, få vite hva den andre liker- og ikke liker, som igjen da fører til bedre sex!

Så selvfølgelig, et stort pluss. Men ikke alt som teller syns jeg! Hadde fint klart og vært sammen med en, og vi hadde dårlig sex, selv om jeg da selvfølgelig hadde prøvd å snakke med han, og prøve ut nye ting som kanskje kunne gjort det bedre?

Hva syns dere? Er dårlig sex en god nok grunn til og ikke kunne være sammen med èn? Hvor viktig er sex for dere i et forhold?



?Alle forhold burde lage sine egne regler? har jeg hørt et sted. Noe jeg syns er ganske smart, og som jeg og kjæresten min har pratet litt om. Alle forhold har vell i prinsippet noen regler, som alle, de fleste i alle fall, følger. Regler som og ikke være utro, være trofast, støttende og hjelpende til den du er sammen med? Jeg trur de tingene er nødvendig og kanskje grunnleggende for å ha et forhold som fungerer ordentlig for begge to. Om den ene hele tiden gir faen, aldri hjalp, aldri hørte etter, fordi hun eller han ikke hadde tid, hadde forholdet aldri fungert for den andre?

Men uten om de kanskje ?selvfølgelige? reglene, lager alle par sine egne regler. Jeg og min kjæreste så på ?PS: I love you.? her en dag. Mange av dere har sikkert sett den, og husker at når de la seg for å sove, hadde de en ?regel? om at den som la seg sist, måtte slå av lysene, tv-en og slike ting. Dette syntes vi var smart, og har det slik, istedenfor å bruke tid på og krangle eller diskutere hvem som må gå og slå av lysene, siden som regel ingen vil.

En annen regel vi har blitt enige om er når vi blir enige om å gjøre noe bestemt, gjør vi det. Da skal ingen av oss plutselig si den skal noe annet, og skuffe den andre. Denne regelen ble vi enige om fordi vi hadde det litt slik i starten, ting ble litt vanskelig fordi vi aldri hadde tid til hverandre, selv om vi selvfølgelig ville! Så da lagde vi den regelen.

Har/hadde dere noen slike regler? Har dere forslag til noen andre som kan hjelpe og holde forholde bra?

Som dere leste i forrige innlegg har jeg en kjæreste på 22, er selv 17 år, altså 5 års forskjell. Hva syns dere om en sånn aldersforskjell når man er enda litt ung? Er det greit så lenge man har det bra sammen? Eller burde man heller finne en på litt likere alder? Hva syns dere? :- )

Jeg synes ikke det gjør noe i det hele tatt. Vi har det perfekt sammen, og vi merker ikke aldersforskjellen når vi er sammen. Såpass like i personligheten ellers at jeg ikke synes det skal ha noe og si. Men, i motsetning til meg, er ikke moren min, og moren hans like fornøyd med det.

Hva er deres mening?



Vet ikke helt hva jeg skal skrive om.. Det siste jeg har skrevet om i det siste har bare vært masse tull. Skal skjerpe meg og begynne å oppdatere ordentlig, satser på 1 nytt innlegg hver uke, håper jeg!

Alt som har blitt skrevet på bloggen fra før har bare vært masse surr, ikke så mye med mening, så sletter en del gamle innlegg, og skal ha mer oversiktlig blogg og innlegg fremover!

Noen få fakta om meg tenkte jeg og skrive, bare, greit og vite, kanskje; jente på 17, går 2 året vgs, har en kjæreste på 22. Får sikkert vite mer etter hvert, og noe dere lurer på bare spør. Skal være flink nå og komme med flere innlegg! :- )

Hei hallo. Nå skal jeg bli bedre på og blogge! Mye har skjedd, jeg har rett og slett ikke hatt tid, og glemt bort bloggen. Men skal begynne igjen nå! I ukene er jeg på hytta mi, hvor jeg desverre ikke har internett, men skal derfor skrive mange innlegg som jeg skal poste i helgene, når jeg er hjemme med internett! Så koselig om dere følger med og kommer med komentarer :-)